Beklager til alle de som trodde jeg hadde giftet meg med den gale frøkna i går. Jeg skrev elskerinne, noe som i seg selv antyder et forhold av sporadisk og midlertidig karakter, men gitt min historikk på kjærlighetsfronten forstår jeg at dette ikke er selvsagt for alle. Min feil – jeg legger meg flat.
Om du vil vite mer om vårt volatile forhold er det bare å lese videre.
Jeg var så heldig å få låne en Honda CBR1000RR-R Fireblade 2021 modell i helgen. Min svoger har tydeligvis ubegrenset tillit til meg uten at jeg forstår helt hvorfor, men jeg er supertakknemlig og prøver å vise meg tilliten verdig. Jeg har, siden jeg tok lappen for 25 år siden, hørt om den sagnomsuste Honda Fireblade RR, men aldri fått muligheten til å prøve en. Eller rettere sagt, jeg ville vente til den fikk 3 «R-er», noe den nå har fått. Med så mange R-er har sykkelen litt å leve opp til.
For ordens skyld: All kjøring beskrevet nedenfor er gjort på en lukket bane, og ingen norske lover er brutt.
Jeg plukket opp sykkelen lørdag ettermiddag og jeg skal innrømme at gru-gledet meg Å få kjøre en så fantastisk sykkel er en våt drøm, samtidig som jeg har stor respekt for de iboende kreftene. Min Honda VFR har 109 HK, og den er langt fra noen sinke. Widowmakeren har nøyaktig dobbelt så mange HK, og er 20% lettere. Det gir et HK/vektforhold på 1,08 HK pr kg. Til sammenligning ligger Mercedes sin siste Formel 1 «bil» på 1,27 HK pr kg. Min VFR ligger på 0,44 HK pr kg, og min forrige Audi A3 på 0, 078 HK pr kg, bare for å tegne bildet.
Det første som var uvant, er sittestillingen. Kroppen har passert 40 for lenge siden, selv om hjernen er stabilt rundt 18. Det var mildt sagt ubehagelig og jeg fikk krampe i hofta etter få sekunder. «Flytt rompa lenger bak» hører jeg Lukas si, og da gikk det straks bedre. Videre så var vindskjermen mikroskopisk, og speilene viste asfalten noen få meter bak deg. Under kjøring så jeg stort sett mine egne skuldre unntatt i svingene, da var sikten perfekt. Det andre som slo meg er hvor lydløs og anonym den er på tomgang og kjøring på lave turtall. Det gis ingen hint om hva som befinner seg under tanken.
Lørdag er ikke lenge siden, så alle husker at det var litt i varmeste laget for full MC-bekledning. Jeg kjørte forsiktig hjem og brukte tiden til å gjøre meg kjent med den. Vel hjemme styrtet jeg kjapt et par liter vann for å dekke vanntapet, og skiftet alt av gjennomvåte klær til en kveldsrunde med den gale frøkna. Heldigvis har jeg kjøpt meg en kevlar-flanellskjorte med tipp topp beskyttelse og luftgjennomstrømning, samt en kevlar-jeans for MC-kjøring. Godt beskyttet putrer jeg meg bort til banen.
Jeg kjører først en liten prøverunde. Gir på litt forsiktig, men ikke noe dramatisk. Deretter prøver jeg meg frem litt og litt, og sykkelen responderer umiddelbart. Etter en stund er det på tide å slippe frem monsteret. La oss sjekke om dette bare er en hype, eller om det faktisk er så kraftige saker som det snakkes om.
OK…..Det som skjer nå kan ikke engang beskrives, men jeg skal gjøre et forsøk.
Jeg starter fra stillestående og gir gass. Turtallet passerer 4K omdreininger (heretter ccm), Akrapovic-eksosanlegget begynner å rumle dypt, og jeg skjønner at Dr. Jekyll er i ferd med å undertrykkes av Mr. Hyde som i storform inntar scenen. På 6K ccm er det som at man frigjør de siste 90 prosentene av kreftene som til nå har vært innestengt. Det drar, akselererer, det river så voldsomt at med litt mer hår hadde jeg fått bakoversveis. Kreftene i sving kan ikke måles mot noe jeg har opplevd tidligere, allikevel er dette barnemat mot hva som skjer på 8K ccm. Det føles ut som kreftene dobles for hvert 2K ccm man kommer oppover. Jeg kikker raskt ned på turtelleren, og ser at det røde er på 14,5K omdreininger, og det er der den er sterkest. Dit er det langt, tenker jeg, mens jeg klamrer meg fast i sykkelen så godt jeg greier og ser turtelleren passere 10K. Kreftene dobles på nytt og det drar slik jeg antar romfergene som forlater Houston gjør. Skjorte og genser vrenger seg og legger seg rundt nakken. Ikke bare føler jeg meg naken, jeg er på vei til å bli avkledd. Halvnaken ser jeg ned på speedometeret som viser 210km/t, og det slår meg hvor usexy dette synet må være. En håret rygg akkompagnert av en matchende rørleggersprekk på en middelaldrende, langt fra undervektig mann som kjemper for å holde seg fast i sykkelen mens hjelmen prøver å kvele ham. Plutselig skjønte jeg at jeg måtte ha hørt feil tidligere. «Banesykkel, for faen»! «Ikke barnesykkel …»!
Jeg hadde ikke noe annet valg enn å avslutte kjøringa. Det jeg tidligere omtalte som respekt var blitt til dødsangst. Uansett, her må det noen justeringer til. For det første måtte alt utstyr festes skikkelig til kroppen. Hjelmstroppen på maks, skjorta nedi buksa, beltet strammet inn så hardt at magen ble flyttet opp til brystkassa, der den befant seg for noen år siden (og teknisk sett hører hjemme). Jeg prøver igjen, og dette hjalp nøyaktig lik 0. Hjelmen var nå godt festet. Det vet jeg fordi hjelmen ikke prøve å stikke av, og jeg så skjorta blafre foran visiret. «Greit, jeg gir meg»! Dette var bare å gi opp. Kjør hjem!
Det var blitt søndag, og temperaturen var mye mer kjørevennlig. Jeg var litt småirritert på meg selv over hvor naiv jeg hadde vært dagen før. Jeg har jo aldri sett en Road-racer i flanellskjorte, har jeg vel? Skjedd er skjedd, men i dag skulle alle amatørfeil lukes vekk. Ingen blafrende plagg, ingen åpninger eller lommer som vinden kunne få tak i. Optimalt sett skulle jeg hatt en kevlarkondomdrakt, men i stedet jeg måtte nøye meg med akkurat samme utstyr som dagen før. Den eneste endringen var den gode gamle skinnjakka. Den sitter som støpt rundt livet når jeg får igjen glidelåsen. Den har en nemlig en produksjonsfeil som gjør at den er litt trang rundt magen. Den stikker ikke av, garantert!
Det tok nøyaktig 3 sekunder før også denne jakka brettet seg oppover og blottla ryggen, og jeg tenker «hva i helv»#¤%» ??? Jeg stopper igjen, og oppdager noen innstramningsmuligheter jeg aldri har hatt behov for tidligere på hver side av livet. Jeg strammer de til maks, så mye at det ikke er borrelås igjen å feste det i.
Nytt forsøk, og der ja! Alt av plagg satt klistret til kroppen der det var tiltenkt. Ingen distraksjoner, kun vi to. Alt det samme som skjedde i går, skjedde i dag, unntatt ufrivillig stripping og frykt. Akselerasjonen var en nytelse. Jeg visste når kraften sparket inn, hvordan jeg skulle sitte, at jeg skulle angripe og være i ett med sykkelen. Sittestillingen var aerodynamisk, fremoverlent og både sykkel og jeg akselererte i symfoni. Frykten ble erstattet av et orgasmebad i adrenalin og dopamin, og jeg kjente at jeg var i ferd med å bli hemningsløst forelska i denne gale drapsmaskinen. Jeg hadde ikke lyst til å levere henne fra meg, og hjernen jobbet febrilsk for å komme på land uten utleveringsavtale med Norge. Jeg ville selvsagt aldri stukket av når det kommer til stykket, men det stopper ikke hjernen fra å prøve. Ikke min hjerne i hvert fall
.
Nå er hun returnert, og det føles litt tomt. Jeg føler vi har fått et helt unikt bånd, og sliter allerede med tanken på at hun skal mellom bena på noen andre i morgen.
