Å reise er det absolutt beste jeg vet. Hvor reisen går er underordnet selve det å være på farta. Følelsen er til stede enten jeg skal på butikken og handle, eller kjøre 5000 km på MC. Handling av dagligvarer er ikke det mest interessante å skrive om, i motsetning til årets MC-tur. Følelsen er likevel til stede. Ting skjer når man er på tur. Både store og små. For min del skjer det mest store ting, eller så blir små ting store. Jeg har ikke forsket videre på det da resultatet for min del er det samme uansett.

Årets destinasjon: Kjøllefjord. Nå skulle jeg endelig nordover igjen…., til båten. Eller, har du ikke fått med deg det? Det kan være fordi jeg ikke har fortalt om det enda. Jeg skal gjøre det kort: I september i fjor var jeg på min andre tur til Myken. De som fulgte med var nok stumme av beundring og forstod at «han der er et naturtalent når det kommer til fisking». Jeg var aldri i tvil. Ting man behersker er morsomt. Oskar har lenge drømt om å bli fisker. Jeg begynte å forstå hva drømmen dreide seg om gjennom de to turene, og i tillegg synes jeg det ville være egoistisk å ikke berike verden med det enorme fisketalentet mitt. Vi pratet mye om dette gjennom sommermånedene, og etter et bedre måltid og et par glass vin ringte jeg på en 26 fots fiskebåt til salgs på Finn, og selger gikk med på mitt prisforslag. Jeg hadde ikke forventet dette, og følgelig hadde jeg ingen plan B. Jeg var både stolt og følte meg bundet til å kjøpe båten. Hvem pruter vel ned en båt og deretter sier at man ikke skal ha den? I lykkerus vippset jeg et depositum så selger ikke skulle trekke seg, og derifra gikk det fort videre. 4 måneder senere var Oskar registrert som fisker på «Aunern» i Finnmark. Nå kan det virke som at dette var et rent impulskjøp, men så ille var det ikke. Planene var lagt delvis lagt, og dette var den eneste båten i vår prisklasse. Det som imidlertid var impulsivt var at vi var midt en i en runde 501 (som jeg ledet) da jeg plutselig ringte.

Fredag 30. juli var jeg klar til å dra. Orginalt koffertsett til VFRen ble hentet i Arendal i monsunregnet som traff sørøst-landet onsdagen før, og torsdagen brukte jeg på å tørke og pakke. Jeg anså meg som ferdig pakket torsdag kveld, og var klar til å dra fredag morgen. «Morgen» er et relativet begrep for meg, men avreise kl 12 ville vært innafor. Da jeg våknet kl 11.30 justerte jeg avreise til ca kl 14. Pakking er ikke min sterke side. Det har aldri vært, og kommer sannsynligvis aldri til å bli. «Ferdig pakket» er et like relativet begrep som «morgen». Jeg hadde skrevet liste og lagt frem alt dagen dør, nå skulle det bare legges i koffertene, så var jeg klar. Under halvparten av sakene var stappet i koffertene, og allerede slet jeg med å få lukket de. Ok, her må det prioriteres. Grunnleggende greier går tilbake i skapet, og fortsatt får jeg ikke koffertene igjen. «Herregud, jeg kan jo ikke ofre noe mer nå», tenker jeg. Kanskje det blir lettere hvis jeg monterer koffertene på sykkelen? Jeg fikk litt bedre oversikt, men koffertene ville ikke igjen selv om jeg presset det jeg kunne. Jeg ser på klokka, og den har passert 15.00. Nylig planlagte stoppet i Ljusdal for å møte igjen gamle venner var truet. Jeg begynner å kjenne på stresset, svetten renner, og banneordene blir flere. I frustrasjon beslutter jeg at jeg ikke trenger ullgenser, sovepose eller andre varme klær. Jeg varm der og da, svetten rant og kuldegrader virket fjernt. Høyttalerne var uaktuelt å ofre uansett om de tar litt plass. Jeg hadde gjort det samme igjen.

Jeg kommer meg omsider av gårde. Ikke så mye å skrive om egentlig. Motorvei, motorvei, og milene går fort. Jeg kommer frem til Ljusdal ved 22-tiden. Det besøket får bli en egen historie, for det var gøyalt det. Reisen var problemfri, og jeg begynte å leke med tanken om at om at dette skulle bli en problemfri tur. Sånn skal man selvsagt ikke tenke for det er å be om trøbbel. Som vanlig er jeg sent ute, feilvurderer hvor lang tid det tar å pakke ned alt. Jeg har ikke lært noe fra dagen før, og det er enda dårligere plass i dag. Jeg kaster en gammel t-skjorte og får låst koffertene. Når koffertene er låst igjen er dette glemt og jeg kjøper en flaske vin på systembolaget. Nå er det klin umulig å få igjen koffertene, og jeg kan ikke kaste flere ting. Jeg legger all min vekt på kofferten og vrir om nøkkelen, og den bøyes 90 grader med en liten sprekk i hjørnet. Dette var selvsagt få sekunder etter at alle låsesmeder i Sverige har stengt for helgen, og jeg begynne å bli bekymra for at jeg ikke får tilgang til noe av bagasjen før på mandag. T-skjorta lukter allerede «mandag». Ingen ville kommet innen 5 meters avstand av meg, så jeg ville garantert overholdt smittereglene, men jeg tror selv jeg hadde valgt covid19 fremfor å gå i de klærne. Hadde jeg fått opp koffertene hadde jeg gladelig ofret en ny t-skjorte, forutsatt at jeg kunne sette på en ny. Det kunne jeg, men det visste jeg ikke da. Jeg turte ikke å risikere at den eneste nøkkelen ble enda vanskeligere å klone for låssmeden jeg aktet å finne på veien.

Jeg velger å overnatte i Umeå. Jeg måtte jo unngå å overnatte i Norrbotten. Det ble grønt på fredag, men endringen trer i kraft først på mandag, og da kan man ikke overnatte der uten å gå i karantene ved innreise til Norge. Etter en halvtimes jobbing med koffertene får jeg lirket de opp med nøkkelen. Nå er tiden inne for å planlegge hvilken rute jeg skal ta herifra. Jeg hadde, slik jeg så det, tre ruter å velge mellom. To gjennom Finland, og en gjennom Sverige. Ved nærmere undersøkelser finner jeg ut at alle tre rutene går gjennom Finland. Det var en strek i regninga, men ifølge smittekartet var Finland grønt. Det hadde jeg sjekket på forhånd, men så slo det meg: Hva mener Finland om besøk fra Norge? Et kjapt søk på FHI og regjeringens sider sier at de slipper inn alle som er fullvaksinerte, ingen andre. Resepsjonisten på hotellet i Umeå hadde blitt stoppet på grensa og måtte returnere for et par uker siden, så dette så ikke lyst ut. Med kun 1 dose satt ble plutselig var alt snudd på hodet. Febrilsk oppsøker jeg hjelp til å finne ut om dette stemmer, og all informasjon jeg kommer over bekrefter det. Jeg har tilfeldigvis en venn som jobber for den finske tollen, men får ikke tak i ham. I det jeg har resignert og innfunnet meg med at jeg må gjennom Norge tikker det inn en melding. «Carre» sendte en link som sier nøyaktig det motsatte av det norske myndigheter skriver på sine sider. Finland slipper inn alle fra EU/EØS, uansett. Endelig snur lykken, tenker jeg, og er overlykkelig over å ha spart 500 km. Jeg må kjøre videre, og Haparanda virker som et greit mål da det nå ikke medfører karantene å overnatte der. Der er det ikke et rom å oppdrive. Telt er uaktuelt å slå opp i mørket, og det siste jeg trenger er enda en ting som skal pakkes sammen dagen etter. Jeg finner et rom i Kemi, et par mil inn i Finland.

Etter en så stressende dag må man selvsagt ha en øl. I Kemi var det en bar som var åpen til 03.00, og jeg rakk å ta meg et par øl selv om de ligger en tidssone foran oss. Jeg begynte å bli sulten. Det ene måltidet jeg fikk i meg i Skellefteå den dagen var forbrent og jeg kjente sulten gnage. Alt annet enn denne baren var selvsagt stengt, unntatt noen døgnåpne bensinstasjoner en halv mil unna. Jeg hadde drukket to øl før jeg spurte, så det eneste alternativet var en 5 cm høy boks med pringles de hadde til salgs. De hadde kun den ene boksen med næring i fast form. Stedet hadde to fine dartskiver og jeg sto for meg selv og hørte på finsk karaoke mens jeg tygde hvert flak lenge og prøvde å drøye det så langt som mulig. Etter 4-5 flak må jeg en tur på toalettet og da jeg kommer tilbake er pringles boksen er borte. Ingen vits å spørre for ingen kan et ord engelsk. Klokka nærmer seg 03.00 og jeg drar tilbake til Hostelet. Jeg mente å huske en automat med litt forskjellig snacks. Jeg hadde husket riktig. Automaten sto der. Det eneste problemet var at den inneholdt kun sukkertøy og annet lørdagsgodt, og ingenting ville gi den minste metthetsfølelse.