FOGGY-STYLE

Jeg våkner i Kemi og sjekker kartet. Lappland har blitt Oransje. Faen! Ok, hva gjør jeg? Skal jeg ljuge og si jeg overnattet i telt i Haparanda? «Nå ryker alt», tenker jeg. Jeg kan jo ikke vinne! Fuck Covid! Jeg kjører innom en et senter i Kemi hvor jeg møter en Finne på MC-tur. MC-folk er som gamle venner selv om man aldri har møttes før. Han forteller at det er kun Nord-Lappland som er oransje. Kemi ligger i sør og er grønt. Yes!! Nå begynner det å bli litt medvind her. Så kommer jeg på at jeg hadde lest at grenseovergangen stenger kl 20, og selv uten pauser og konstant over fartsgrensa ville jeg ikke komme frem i tide. Igjen var gleden kortvarig. Man skal ha tunga rett i munn når man krysser lande- og -fylkesgrenser dette året.

Følg med nå: Jeg kom fra et grønt område, og kan passere gjennom et oransje område om jeg ikke overnatter eller kjører kollektivt. Hvis grensa er stengt, og jeg overnatter i telt foran bommen til Norge har jeg overnattet i oransje sone og må i karantene. Om jeg kjører veldig sakte, og ikke sover vil jeg derimot være fritatt. Søvn er det Covid19 lever av, og det har Norge som eneste land forstått. Hvorfor selger vi ikke denne løsningen videre? Hold befolkningen våkne i10 dager og Covid vil være historie!

Jeg ringer grensekontrollen som bekrefter at grensa er fysisk stengt. Jeg får snakke med ei hyggelig dame i politiet som gir meg spesialtillatelse til å passere allikevel. Yes! Medvind!

Med et gjennomsnitt på 4 timers søvn de siste 3 nettene var jeg utslitt fra morgenen av. Dessuten var det ikke mat å oppdrive i Kemi og jeg hadde ikke spist siden middagen i Skellefteå dagen før. Jeg tok meg derfor god tid i Rovaniemi for å klare den siste harde økta. 82 mil på en dag er langt på MC. Det lengste jeg har kjørt til nå er 60 mil, og da pushet jeg grensene. «Vel, jeg er på ferie, ikke stress og kom frem like hel», beslutter jeg. Jeg har fått hjelp til å ringe en mobil låssmed som kom til meg og fikset to nye nøkler til kofferten. Klokka flyr, og jeg kommer meg ikke fra Rovaniemi før kl 18. jeg kjører på, og nå starter en serie av problemer. Prioriteringen av klær var helt på jordet. 12 mil fra Rovaniemi var jeg iskald. Jeg måtte bruke en time på å tine og skjønner at jeg klarer ikke 82 mil nå. Jeg finner en hytte i Tana på airbnb og booker overnatting på norskesiden. Å sove i Norge forstår alle at er greit. Det interesserer ikke Covid. Å sove i utlandet derimot virker uimotståelig på Covid. Logikken er vanntett.

Ferdig tint, på med en foret MC-bukse, pakkingen gikk som en drøm da buksa bruker 25% av koffert-kapasiteten. Av med våt stinkende t-skjorte, på med 2 t-skjorter, genser, stinkende t-skjorte utenpå der igjen, genser, mc-jakke, og rene tjukke raggsokker. Jeg kjører en times tid til før jeg er kald igjen. Temperaturen kryper ned til 7 grader, og jeg må kle på meg mer. Av med MC-jakke, på med MC-skjorte, og Skinnjakka over den igjen. Alle åpninger forsegles, og jeg er hermetisk lukket. Koffertene er omtrent tomme, og jeg føler meg som Michelin-mannen.

Jeg holder meg nå varm selv om temperaturen viser 1 grad. Visiret begynner å dogge, og jeg stopper for å smøre det med anti-fog-juice. 500 meter senere er det like ille, og ny stopp. Sånn fortsetter det en stund. Om jeg kjører med en luke i visiret går det fint. For mye opp og jeg får vind i øynene. For mye lukket og det er fullt av dogg. Felles for begge alternativene er at sikten er blokkert. Det er reinsdyr over alt så jeg må se optimalt. Klokka er nå blitt over midnatt og, jeg har 15 mil igjen. Visiret har ingen innstilling som fungerer. Det er for mye eller for lite åpning. Jeg putter en finger imellom hjelm og visir og det fungerer fint.. noen minutter. Jeg mister følelsen i fingrene, og jeg må stoppe på nytt. Jeg prøver å lage en løsning som holder visir i doggfri posisjon, uten å få vind i øynene. Jeg prøver, med de forfrosne fingrene og en hjerne plyndret for søvn, å finne noe lett tilgjengelig som kan stille inn visiret i en posisjon som fungerer. Jeg finner en binders som jeg bøyer til, og hindrer visiret å gå helt igjen. Det fungerer svært dårlig, og problemet er at jeg må av og på med masse utstyr og opp i fart før jeg finner ut om det fungerer eller ikke. Det blir svæææært mange stopp. Tiden går og jeg blir mer og mer desperat. Jeg får med ett en genial ide. Jeg stopper, finner gorillatape, og lager «vinger» oppe, nede, imellom glassene for å blokkere vinden. Det har blitt -2 grader, jeg har kun kjørt 2 mil siste timen. Visiret dogger nå uansett og jeg må kjøre med det åpent. Min geniale oppfinnelse fungerer perfekt, og jeg kan kjøre i rundt 100km/t uten å bli blind av vindtårer. Jeg cruiser noen mil, med kun noen få stopp for å feste tapen til de våte kalde brillene.

Særdeles fornøyd med meg selv, tenker jeg at nå er det ikke lange biten igjen. 7-8 mil kanskje. Smilet stivner fort. Tåke! Tjukk tåke. Tåke du kan drikke med sleiv. Dette er regnvær i gassform. Jeg ser ikke en centimeter. Vasking og tørking av briller fungerer ikke. Jeg tar av brillene, og ser nå i hvert fall nok til å kjøre i rundt 50km/t. «Hah»! Tenker jeg. «Er dette alt du har»? I det tanken er fullført merker jeg at det begynner å regne. Hardt og spisst regn. Det stikker som nåler i de vidåpne øynene, som allerede er selvlysende røde og blodskutte av søvnmangel og dyp konsentrasjon over tid. Det er nå 3 mil til grensa, jeg er gjennomvåt, iskald, blind, sur, og halvveis psykisk knekt. Jeg må komme meg over grensa så jeg kan sove. Så finner jeg ut at jeg snart er tom for strøm. Hurtigladeren er tom, og batteriet har noen få prosent igjen når det nærmer seg den delen av ruten hvor jeg virkelig trenger gps. Jeg har fått høre at det er dårlig skiltet, og jeg husket bare grenseovergangen startet med P.

På et vis snirkler jeg meg frem, og tåka letter noe. Det er rundt 5 km til grenseovergangen og jeg kan sette på meg brillene igjen. I det lykkefølelsen slår inn, blir den raskt overmannet av en følelse av å bli testet på nytt. «Dette er jo ikke positivt i det hele tatt,» tenker jeg. «Jeg skal møte politiet om 5 kilometer, og hvordan ser jeg egentlig ut nå»? Oppholdsværet var bare nok en felle lagt spesielt for meg. Om jeg var politi og skulle vurdere om jeg skulle slippe inn en blanding av Michelin-mannen og Dracula, med blodskutte øyne selvlysende av galskap og utmattelse, innrammet i en, til nå, ikke-patentert gorillatape-vingeløsning rundt brillene, ville nok jeg tatt en ekstra sjekk av vedkommende. Det tenkte tydeligvis han også. «Hei»! Sier jeg vennlig. «Hei», nikker politimannen og vurderer meg fra topp til tå. Jeg prøver å parkere sykkelen et sted den står stødig, men må prøve flere ganger før jeg klarer det. Kropp og hjerne fungerer ikke, og jeg trykker på feil knapper og roter ordentlig. Jeg prøver å ta av hjelm, men klarer ikke å finne åpningsmekanismen. Jeg tar av brillene mens jeg ser han studerer meg nøye. Jeg blir ikke mer rolig av dette, men får av hanskene. Jeg skal på nytt ta av meg brillene og stikker fingeren i øyet. «Faen, faen, faen», tenker jeg. «Bra start, Helge!

Vel, jeg får av utstyret og sykkel er parkert. Jeg forteller at jeg har ringt og snakket med politiet og fått tillatelse tl å krysse grensa etter kl 20.00. Jeg forteller at jeg har kjørt i 14 timer for å unngå å sove i Lappland, og må krysse grensa slik at jeg kan sove. Å reise fra et grønt område, gjennom et oransje uten overnatting gir dispensasjon til å fritas for karantene. Han har forstått reglene helt annerledes enn meg. Han mener at dette gjelder kun dersom jeg kjører direkte fra Norge via oransje områder til grenseovergangen uten overnatting. Grønne områder utenfor Norge kvalifiserer ikke. Jeg irettesetter ham rask og sier at han tar feil. Han setter punktum for diskusjonen med: «Jeg har forstått reglene sånn, og det er jeg som bestemmer»! Ok, her må jeg skifte taktikk. «Det er mottatt», sier jeg. «Hva vil du jeg skal gjøre»? «Om jeg sovner på denne siden av bommen må jeg i karantene, og jeg sover praktisk talt nå». «Jeg kan jo ikke vinne!» «Jeg har ikke bensin til å komme meg tilbake, og jeg har booket overnatting 1 km herifra, på norsk side.»

Heldigvis har politimannen masse empati så fort styrkeforholdet mellom oss er etablert. Han har ikke hjerte til å sende meg tilbake i dette været og nevner ikke brillene eller noe annet med et ord. Han forsto vel sikkert at hvem som helst hadde sett litt sinnsforvirret ut etter påkjenningene jeg har vært gjennom. Testing innen 24 timer var kravet, ellers ble jeg anmeldt. «Yesssss»!!! «Jeg klarte det!». Jeg blir helt sigen, og kroppen er som gelè. Jeg roter, om mulig, enda mer når jeg skal på sykkelen. Hjernen tolket vel beskjeden som at nå skal det soves. Fremme i hytta ventet kveldsmat. Verten hadde laget brødskiver med laks og molter. En varm dusj, mat, og tørking av klær. Så sovner jeg før hodet treffer puta..