De siste 20 mila
Utsjekking i Tana var kl 11.00, og jeg hadde særdeles sterke mistanker om at den ville bli vanskelig å etterleve. Så sikker var jeg at jeg sendte den snille utleieren en sms om at jeg sover til noen kaster meg ut og at det trolig ikke holder å ringe meg. Det må bankes på, muligens enda hardere skyts, men at det først er aktuelt etter ringing og banking. Klokken 13.30 banker det på døra. Jeg skvetter til og husket avtalen jeg foreslo. En rask sjekk av telefonen viser 3 tapte anrop og like mange vekkerklokker som har prøvd å riste liv i meg. Jeg ringer tilbake umiddelbart. «Hei, og beklager at jeg ikke har hørt deg.» «Når kommer neste gjest»? «Nå i kveld», svarer han, og forklarer at de vil vaske hytta før de skal på fjelltur. «Det er ikke noe hastverk», fortsetter han. «Du må jo få deg en kaffe og sånn først. «Ja, det hadde vært deilig, men når må jeg være ute»? «Tja, ikke mye over 14». «Det skal jeg klare», lover jeg.
Ok, om jeg drar strikken maks vil det si 40 minutter. Det er jo tiden jeg bruker på å kle på meg og montere bagasje! Her må det tenkes utenfor boksen.
Det er sikkert mange som lurer på hvorfor jeg bruker like lang tid på å pakke hver morgen? Hvorfor blir jeg ikke bedre, særlig når det er de samme greiene som pakkes ut og inn hver dag i over to uker. Jeg har i hvert fall lurt på det selv og jeg tror jeg har funnet svaret, eller flere svar, for det er aldri enkelt med meg.
Grunn 1. Øvelse gjør, som kjent, mester, men det forutsetter at evnene som skal forbedres er der i utgangspunktet. Jeg kan ikke trene opp evner som ikke er der. Du kan for eksempel ikke trene deg opp til å få et ekstra bein selv om du trener mye knebøy. Det samme gjelder pakking.
Grunn 2 er like logisk. MC-kjøring er slitsomt i utgangspunktet. Man er aktiv på en helt annen måte enn med bil og må ta pauser ofte. I tillegg har du ting som dårlig sikt, tåke, regn, reinsdyr, dynamiske smittekart som stjeler av den samme energien. Slå dette sammen med litt for ambisiøse planer, dårlige forberedelser og en porsjon kronisk uflaks så blir energibanken fort tom.
Kaffe fristet, og hodet var ikke klar for å organisere bagasjen riktig enda, så bestemmer meg for å rekke både kaffe, dusj og være ute på 40 min. Hovedsaken er jo at tingene mine og jeg er ute av hytta slik at de kan gjøre unna vasken. Jeg bærer alt av bagasje ut av hytta og setter på vannkokeren. Jeg rekker også en dusj og er ferdig før vannet koker. Alle eiendeler ligger strødd rundt sykkelen, og derifra er resten av ritualet i hvert fall stressfritt. I løpet av «kort» tid er jeg klar til å dra. Jeg kommer på beskjeden i går om at jeg hadde 24 timer på å teste meg, og tror av en eller annen grunn at 24 timer allerede er har gått og ser ingen annen mulighet enn å kjøre tilbake til grensa og teste meg der. Jeg kan jo allerede være anmeldt, for alt jeg vet. En ung politiaspirant har dagskiftet. Jeg begynner å forklare meg, mens jeg ber til høyere makter om at jeg ikke er etterlyst enda, og om jeg er det, så er det i hvert fall ikke død eller levende. Reglene endrer seg fra dag til dag, så man vet jo aldri. Hun beroliger meg og sier at det sikkert går bra. Den samme aspiranten var også enig i at jeg måtte bryte fartsgrensa for å få noe ut av kvelden i Kjøllefjord, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble beroliget.
Mens hurtigtesten analyseres begynner hundrevis av scenarioer å spilles av som filmtrailere i hodet. «Gårsdagens store test pågår enda og, du må passere denne siste delen». «Sto jeg ikke litt nærme folk i Kemi?» «Hva gjør jeg hvis resten av ferien blir i karantene»? «Har karantenehotellene bar»? i stedet for å se ferdig filmen ringer jeg heller brodern. Hurtigtesten viser negativt, og jeg dundrer på de siste 20 milene. Reisen går uten problemer, men det tar tid. Det var veiarbeid mellom Tana og Ifjord. De skal legge ny asfalt og tydeligvis er den beste fremgangsmåten å fjerne all asfalt over lange strekninger, grave masse hull som bekles med strandsand, grus og kampesteiner. Til slutt kjører de over alt sammen med en kuleløypemaskin, sånn jeg oppfatter det. Veiene i Nord er beryktet for sin varierende kvalitet, og dette ryktet stemmer. Noen strekninger minner mer om fornøyelsesparker for muldvarper enn veier, mens andre strekninger er som høyfjells-roadracing-baner. Midt i veibanen er det ofte hull, og i nord trenger man ikke varsle eller utbedre sånt. Humpete, hullete, manglende asfalt, synkehull eller hopp blir ikke utbedret, men det settes ofte opp et skilt, men langt fra alltid. Det er i hvert fall spennende. Jeg fikk beskjed om at det aldri er kontroller på den strekningen, men jeg hørte selvsagt ikke på disse påstandene og lå 5 km under grensa hele strekninga, slik jeg alltid gjør.
2 mil før destinasjonen møter jeg en gjeng med Peab Asfalt-folk som asfalterer rute 888 mellom Kjøllefjord og Mehamn. Det var i hvert fall bra veier derifra og frem, det som var ferdig altså.
De to neste dagene er det for mye vind til å gå ut med båten, og Oskar og jeg får «catchet opp». Først på fredag ser det bra ut, og torsdag kveld planlegger vi min første tur med «Aunern». Å HERREGUD SOM JEG GLEDER MEG!!!
