Snart hjem
Etter fiskingen skulle det soves ut på lørdag. Jeg skulle passe Bavi og Oskar skulle fiske. I stedet for søvn kom en kraftig migrene, og søvnen måtte vente. Etter 10 timer i mørket er det fortsatt like jævlig så jeg går en god tur med Bavi. Hodepinen slipper gradvis, og jeg får gjort unna en del gjøremål, og tatt meg en tur opp i fjellet og samlet tankene. Sigurd er tilbake fra ferie i Alta og sender bilder av alle halvliterne han drikker hvert tiende minutt. Han vil ha besøk og redd jeg skal glemme ham hvis han ikke minner meg på det ofte nok. Jeg er egentlig ikke i form, men frykten for å gå glipp av noe er sterkere enn trøttheten. Dessuten er jeg ikke spesielt god til å si nei.
Jeg fyker mot Mehamn på den nye Peab-asfalten. Sigge og gjengen er godt i gang, og jeg skjønner at det er mye som skjer denne dagen. Først er det en lokal fest på Norges nordligste fastlandspunkt. Der er det fyrt opp bål foran en gapahuk og det dundrer fra en 100 kilos høyttaler. Det er god stemning, men festen avsluttes brått når «Yr» ved en feiltakelse sender regnvær i vår retning. Festen fortsetter flere forskjellige steder, og til slutt ender vi opp der vi startet, og jeg er sistemann i seng, slik det skal være.
Søndag kveld begynner jeg å tenke på returen. Jeg har for lengst besluttet å holde meg innenfor Norge på returen. Ikke kjøre gjennom Sverige og Finland slik jeg gjorde på vei oppover. For det første var veiene svært bra. Så bra at de ble kjedelige på MC. For all del, de har laget et flott og effektivt transportsystem, og jeg kommer garantert til å vurdere den samme ruten nordover om jeg kjører bil og skal komme meg raskest mulig frem. På MC er alt annerledes. De beste veiene er de svingete, smale, gammeldagse lokalveiene hvor det er 80 sone, selv der det er umulig å holde fartsgrensa. For det andre fantes det ikke et grønt fylke nord for polarsirkelen.
Om det var utfordrende på vei nordover var det tilnærmet umulig sørover. Av nysgjerrighet sjekket jeg EUs smittekart. Hvordan ser de på Norge, egentlig? Man får jo inntrykk av at Norge er supergrønt. Til min overraskelse hadde hele Norge samme farge som Sverige og Finland. Ikke en eneste grønn flekk. Videre slo det meg at smittekartene oppdateres jo ukesvis basert på forrige ukes smittetall. Så min reise gjennom de forskjellige områdene fant jo sted under uken som førte til rødfargen denne uken. Ikke det at jeg har noen løsning på hvordan man skulle gjort det bedre, men sannheten er at «grønt» betyr at det var forholdsvis trygt forrige uke. Ikke denne uken, for den kan være blodrød, bare at du ikke vet det enda. Ikke rart smitten sprer seg…
Svingete veier langs kyst og fjell skulle nytes og hjemturen skulle bli kos. Jeg begynner å legge opp ruta hjem, og glemmer det jeg akkurat har bestemt meg for. Min gamle sjef var i Tromsø, og vi avtaler at jeg kjører de 78 milene til ham på en dag. Da ville jeg i så fall ha god tid videre. Jeg vurderer å kjøre noen mil mandag kveld, men ombestemmer meg da jeg ser et «Åpen pub»-skilt utenfor hotellet i Kjøllefjord. En snau halvtime senere er årets sommerfest i gang for alle de ansatte i fiskefirmaet.
En halv reinsdyrpizza og tre øl senere er det tid for pakking. Pakking er et dynamisk begrep. Det å pakke denne kvelden har få fellestrekk med pakkingen før avreise Oslo. Pakking betydde nå at bagasjen befant seg i koffertene, og at koffertene kunne lukkes.
