Medvind, hvor er du?

I dag var en bra dag. En av de bedre hittil. Ikke det at alt var bra, for det var det ikke. Faktisk var det meste av dagen utrolig dårlig. Så når jeg snakker om en god dag mener jeg for dere, ikke for meg. Akkurat som det aldri regner, eller er hetebølger over hele kloden samtidig, fordeles uflaksen på samme måte slik at det totalt sett er i balanse. Denne dagen havnet en voksen porsjon uflaks hos meg, og dermed må det ha vært en god dag for dere om man skal følge logikken. 3000 kilometer er lagt bak meg, og det lille regnet jeg har opplevd er ikke verd å søke sympati for. Jeg har blitt vant til det, nesten tatt det som en selvfølge der jeg har følt meg som Moses når skyene har delt seg og gitt meg blå himmel og tørre veier dag etter dag. Jeg hadde faktisk begynt å forvente det, og om det var meldt regn så trodde jeg ikke helt på det. Med den innstillingen er det ikke lenge før det kommer en korreksjon.

Jeg forlot Storsteinnes ved 11-tiden. De tunge skyene som dekket 360 grader av synsfeltet skremte ikke meg. Dagens mål var Mo i Rana. 57 mil skulle kjøres, og da måtte alle distraksjoner ryddes vekk. Som f.eks å booke overnatting underveis. Med «Ondskapens Motell» friskt i minne, skulle jeg i hvert fall ikke oppleve noe slikt igjen. Ikke noe motell denne gangen. Nå blir det hotell. Jeg brukte ikke alt for lang tid på bookingen, og en rask prissjekk og skumming av anmeldelser viste at dette var godt nok. For sikkerhets skyld oppgraderte jeg rommet til neste nivå. De lovet stor plass, en imponerende utstyrsliste, og to senger. «Bra når jeg skal sortere bagasjen», tenkte jeg og klappet meg selv på skulderen før jeg dro. «Denne dagen blir bra!» Pakkinga gikk raskt, effektivt, relativt sett, og jeg var klar til å dra.

Før jeg fortsetter må jeg jo nevne at jeg er svært redd for å miste førerkortet. Jeg følger politiet på Twitter over hele landet og ser hvor de ofte har kontroller. Ikke at jeg kjører gris, men på MC kan et par sekunders lidenskap gjøre deg til fotgjenger i flere måneder eller år. Dagen før, rett før jeg var fremme, så jeg en politistasjon med to sivile personbiler utenfor. «De har de sikkert kontroll et par mil borti her», tenkte jeg. Halvannen mil senere fikk jeg rett. Politiet sto i veien og vinket inn fartssyndere. De vinket inn den ene synderen etter den andre fra motsatt kjøreretning. Jeg følte at lykken var kommet for å bli. Jeg roste meg selv for at jeg hadde forutsett dette ganske så nøyaktig. «Helge, du er sannelig en Politihvisker, du! «Ja, du får sagt det, du!», svarte jeg meg selv fornøyd. Husk at jeg ikke har noen andre å prate med når jeg kjører, og jeg er en sosial fyr.

Google maps styrte meg umiddelbart en annen vei enn jeg ville valgt. Det var en humpete og fæl lokalvei, og asfalten så ut som den var utsatt for meteorangrep og jordplateforskyvninger over millioner av år. Fartsgrensa var 80, noe intet levende vesen har hatt på den veien.

Den førte ut på E6 og var kortere, men ikke raskere enn hovedveien. Før jeg kommer ut på E6 ser jeg masse politi gjemt bak noen busker, og skjønner raskt at dette er gjemmestedet deres under dagens fartskontroll. Medvind kler meg, tenker jeg for meg selv. Jeg fryktet aldri at det var min fart de målte, da hele strekningen gikk i første gir.

152 mil hjem, og 104 mil til Trondheim. Jeg ville stå på litt ekstra i dag så jeg fikk kortere vei til Trondheim hvor siste feriedag skulle nytes med god mat og drikke på restaurant En hard økt på torsdag og belønning på fredag. Jeg besluttet derfor å overnatte i Mo i Rana selv om det egentlig ikke fristet. Om jeg skulle overnattet tidligere måtte jeg gjort det før Saltfjellet. Remi, som er min personlige rutedesigner og hobbymeteorolog garanterte oppholdsvær fra Narvik etter klokken 14. Å komme «etter et klokkeslett» har aldri vært noe problem for meg, så den skulle jeg klare på strak arm. Alt ligger til rette for mange mil på flotte veier og idyllisk vær.

Det er tunge skyer i alle retninger, og jeg regner med at de flytter seg når jeg nærmer meg. Jeg er fortsatt i flytsonen og pakker regntøyet nederst i kofferten sammen det andre som ikke skal brukes i dag. Det går noen minutter før jeg ser noen dråper på visiret, og jeg lar meg ikke affisere. Regnet blir tettere, og jeg har fortsatt troen på at dette er forbigående. Etter hvert kommer det ikke mer yr, det slår over til ordentlig regn. Mer og mer, til slutt blir det så intenst at jeg må stoppe og kle om. Jeg utsetter alltid å sette på regntøy til det er akutt behov. Litt snodig hvordan det fungerer. Det regner ikke før jeg anerkjenner det ved å sette på regntøyet.

Det forbigående regnet er alt annet enn det. Det blir gradvis verre, sikten er fraværende, veigrepet dårligere, og hanskene er våte. Jeg ser frem til å komme til Narvik hvor jeg er garantert oppholdsvær. Jeg blir kaldere og våtere for hver mil som går, Hanskene er gjennomvåte, og jeg vil ikke skifte par før i Narvik. Så får jeg en genial idè. Eller to da. Regn i Nord-norge betyr lave temperaturer som fører til dogg på innsiden av visiret, og vanndråper som blir liggende på utsiden. Jeg stopper på Circle K og tar en neve av engangshanskene de har ved pumpene. Jeg kjøper en pakke tyggis og begynner å tygge fort. Ferdig påkledd fester jeg tyggis mellom hjelm og visir, og hindrer visiret å gå lenger inn enn det tyggegummi-innstillingen tillater. Engangshanskene trer jeg utenpå mc-hanskene. Det fungerer perfekt. Så perfekt at det burde patentregistreres, tenkte jeg da.

På samme stasjon møtte jeg to italienere som kjørte på noen merkelige kjøretøy. Moped med pedaler, med ingen eller svært liten bensintank. De forlot Venezia for 20 dager siden, og målet var Nordkapp. Respekt!

Jeg nærmer meg Narvik, og klokken har passert 15. Det har fortsatt ikke sluttet å regne, tvert imot. Jeg ser opp mot himmelen og spør: «Har du forlatt meg»? Med et slutter det å regne, og jeg ser antydninger til lys mellom de mørkegrå skyene. Jeg begynner å tenke på å ta av gummihanskene, og før tanken er fullført fosser det ned igjen. Dette skjer et par ganger og jeg skjønner fort at jeg hadde gått for langt. Regnet fortsatte uten opphold herifra. Jeg må si at det ofte føles som at jeg har en usynlig reisepartner med overnaturlige krefter sittende på skulderen. Denne sørger for å legge inn litt overraskelser og noen tester her og der. Det slår ut både positivt og negativt, men når en trend først har startet fortsetter det i den retningen, og med for mange unike hendelser til at det kan være tilfeldig. Sånn føles det i hvert fall.

Veien fortsetter videre til Ballangen, og den neste strekningen er kanskje den lekreste MC-løypa jeg noensinne har kjørt. Perfekt designet for «hårnåler», som vi kaller det, som i grunn betyr at man får brukt de ytre kantene av dekket. Alle motorsyklister med interesse for aerodynamikk vet godt hva jeg snakker om. Dette er Nirvana. Regnet som skulle forsvinne ble bare sterkere. Jeg oppdaget en tilleggsfunksjon ved hanskene, jeg kunne tørke av regn fra hjelmen uten å få våte hansker. Tyggistrikset fungerte ikke like godt, og det dogget mer og mer. Veiene var så fuktige at jeg kjørte mer som en prest eller en gammel tysk bobil. Null sikt, våte veier, og verdens beste MC-løype. Dette her går rett og slett ikke an. Hvem er det som styrer denne kommunen eller fylket for tiden egentlig? At de kan tillate slikt? Jeg har knapt kjørt på tørre veier i Nordland, og selv om jeg elsker Nordland høyt kommer jeg til å kalle det for «Dryppert» inntil dette er løst.

Fremme ved fergen er jeg gjennomvåt. Jeg kjører foran alle i køen slik jeg har lært at MCer skal gjøre for å utnytte plassen bedre. Sånn var det visst ikke på E6`s siste fergeforbindelse, og jeg endte med å stjele noen annens plass. Det føltes selvsagt ikke bra, men samtidig trengte jeg den nok mest. Jeg rekker akkurat lunch, kaffe og «fog-treatment» på innsiden av, og «rain-fuck-off» på utsiden av visiret. Været er enda verre og nå er klokka 17. Jeg forstår at vennskapet med hobbymetrologen har fått seg en trøkk og at det vil aldri bli det samme etter dette. Noen mil etterpå er jeg praktisk talt blind. Jeg svinger inn på en camping, og sjekker hvordan sjansene for oppholdsvær er videre. Mens jeg sjekker slutter det å regne, og det lille som er igjen forsvinner snart, ifølge Yr. Noen mil sørover er det sol. Jeg kjører litt til og det bøtter ned på ny. Jeg har akkurat «anti-foget» innsiden og «rain-fuck-off-et» utsiden. Virkingen av midlene fungerer dårligere enn noen gang. Jeg ser bare tåke uansett hva jeg gjør. Jeg gnir og vasker visiret, åpner og gnir innsiden, uten at det hjelper i det hele tatt. Jeg skal til å gni brillene, og for andre gang på denne turen stikker jeg fingeren i øyet. Jeg har ikke satt på brillene….

Jeg kommer meg til Innhavet og ting begynner å se lyst ut. Jeg beslutter å bytte til tørre hansker, og får umiddelbart svi for dette. VFRen ser ikke ut, og jeg legger merke til at det nysmurte kjedet allerede er tørt og fullt av brent møkk. Reisen mellom Innhavet og Fauske er noe av det flotteste landskapet jeg har sett, noensinne. «Dryppert» er mitt favorittfylke, helt klart. Jeg ble oppringt av min svoger som fortalte at han hadde byttet kjede akkurat og at det var en helt utrolig forskjell. Symptomene han ble kvitt er de samme som jeg kjører med nå. Kjedet som dagen før hadde fått en ny smøring spesialdesignet for raske sykler, var nå som et gravemaskinbelte. Jeg merket at det begynte å lugge og ellers dra ujevnt. Frøet min svoger sådde vokste og vokste. Jeg overreagerte nok litt, men i alle de bratte tunellene mote Fauske hørtes det ut som jeg hadde smurt kjedet med grus og ikke olje. Det lugget, det dro ujevnt, og jeg så for mitt indre at kjedet røk i den 4 kilometer lange tunellen som hadde klima som en fuktig sjørøvergrotte. Jeg bestemte meg for å stoppe på første bensinstasjon å rense kjedet, for dette var skremmende. Verre sted å få trøbbel finnes ikke. Fuktig tjukk luft, kald som en kuldegrop, særdeles smale felt, ingen belysning og masse tungtrafikk begge veier. Neste stasjon lar vente på seg, og jeg forstår etter hvert at det ikke er noe før Fauske, altså 12 mil til. Jeg kjører nå saktere enn bobilene mens jeg venter på lyden jeg frykter mest.

Etter hvert begynner veiene å gå nedover igjen, og farten kan økes uten å belaste kjedet. Jeg begynner å tenke mer objektivt over saken, og gjetter på at kjedet sannsynligvis holder. De er laget for å tåle litt, men over tid er ikke dette bra. Omsider kommer jeg ut av den siste tunellen og det er bare en rett fin oversiktlig slette før velkomstskiltet viser seg. Jeg gir gass, og kommer plutselig på at Fauske er ofte nevnt på Twitter. Jeg sakker farten samtidig som jeg ser en refleks i veikanten, og som viser seg å være en UP-bil. På høyre side står det en ubemannet lasermåler som peker mot himmelen. Akkurat som vanlige mennesker, som deg, meg og Tom Hanks, må selv politibetjenter på do. Jeg smiler bredt og nikker lurt til min overnaturlige følgesvenn. Tre ganger på under et døgn! Alle gode ting er ikke 4, eller…?

I Fauske finner jeg Biltema 1 minutt før stengetid, og kommer ut med rensemiddel og kjedekost. Mens jeg står og renser kjedet dukker den ene etter den andre og spør om de kan hjelpe til. Fire stykker totalt, alle ivrige etter å hjelpe til. Slikt har jeg aldri opplevd i bil. MC-folk er nesten uten unntak venner du enda ikke har møtt. Jeg ble faktisk litt rørt. Kjedet var rent, nysmurt og ulyder var borte. En time var gått med til å prate med redningspersonene, og jeg fikk meg en matbit før jeg kjørte videre.

De siste 17 milene over Saltfjellet, gikk relativt greit, men standardproblemene dukket opp hele tiden. Sikten var dårlig, og det var like mørkt som det blir i Oslo. Det nærmer seg polarsirkelgrensa, og kortere dager. Et skilt med særdeles stor elgfare gjorde ikke tingene bedre. Jeg fant et bilfølge som lå i passe fart og hang på de…..