Mo meg langsomt opp i Rana – Ondskapens Hotell

0130 viste klokka da jeg endelig kom frem til hotellet. Gud som jeg gledet meg til å koble litt av! Hotellet hadde et system for de som kom utenfor bemannet tid, og jeg hadde fått en kode til inngangsdøren pr SMS. Budskapet var enkelt. Lås deg inn med koden, og finn konvolutten med romnøkkelen min innenfor.

Jeg nyter følelsen av fullført etappe, strekker meg litt og går bort for å taste koden. Jeg trykker den inn, men ingenting skjer. Annenhver tast fungerer, annenhver gang. Det er et panel til nedenfor, og det er ingen reaksjon der heller. Så ser jeg en sikkerhetsboks for nøkler, jeg drar ned dekselet og prøver koden der også. Den åpnes heller ikke. Jeg prøver på nytt det første panelet. Knappene reagerer helt vilkårlig. Plutselig piper det, og ellers ikke. Om jeg trykker hardt eller løst betyr ikke noe. Jeg sjekker koden igjen, leser alt på nytt. Ingen blingsing her? OK, jeg ringer telefonnummeret på døren.

Securitasvakta svarer før det har ringt, og jeg forklarer at koden ikke funker. «Hvilket panel har du tastet inn koden på», spør han. «Hvilket skal det tastes inn på», svarer jeg. «Jeg vet ikke», sier han. «Ikke jeg heller», svarer jeg. «Derfor har jeg prøvd alle sammen.» «Ok, du skal få en annen kode av meg.» «Ok, hvilket panel skal jeg taste den inn på?» «Vet ikke, prøv begge!» Jeg gjør som han sier, og lurer på om jeg skal prøve sikkerhetsboksen i tillegg. «Nei, det trenger du ikke». «Jeg kommer bort om 10 min», sier han. «Flott!»

Jeg pakker ut av koffertene og stabler alt rundt inngangspartiet. Snart dukker vakta opp, og går selvsikkert løs på kodepanelene. Merkelig nok fungerer ikke hverken koden eller knappene når han trykker på de heller, akkurat som med meg. «Hva er koden du fikk», sier han. Jeg gir ham telefonen så han får lese meldinga selv. Han prøver koden, og den funker ikke. Han forteller at det er et nytt system her, og det funker ikke så bra. «Det blir vel billigere å investere i et ordentlig system enn å betale Securitas for utrykning hver gang en kunde kommer sent?», spør jeg. «Nei, dette er inkludert i avtalen, så de betaler ingenting», sier han. «Ok, så de har ingen incentiver til å oppgradere systemet da?» «Nei», bekrefter han. «Det har vært sånn i 3 år, minst». «Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke fikser det», fortsetter han. «Hvorfor skal de fikse det?» «Dere kommer jo gratis!» «Håper dere i det minste indeksjusterer prisen årlig.» Jeg lar være å skyte inn at 3 år ikke kan omtales som nylig.

Han ser over smsen min igjen, og sier, ahhh, konvolutten med nøkler ligger på det andre stedet. «Hvilket annet sted», spør jeg. «Mener du det stedet jeg ikke har fått noe info om?» «Antakeligvis, det ligger mange konvolutter der, for det var der jeg var når du ringte meg.» «Nå må du bare kjøre opp dit å hente den». «Men se her da», sier jeg og peker på all bagasjen som nå ligger stablet foran døra. «Alt er pakka ut» Å få dette tilbake i koffertene igjen blir komplisert, og jeg er ikke klar for mer styr nå etter 14 timer på sykkelen i regnvær!» «Har du tilgang til bygget?», spør jeg. «Javisst!» «Kan vi ikke bare sette mine greier innenfor døra først da?» «Du har vel ikke tilfeldigvis oversikt over hvilket rom jeg skal ha?» «Joda, har en liste i bilen.» Vi finner ut at mitt rom er 104 og bærer bagasjen bort til døra. «Har du adgang til å åpne rommene også?», spør jeg «Jada, det har jeg», bekrefter han. «Ok, da legger vi tingene på rommet mitt så lenge da, eller?» «Ja, det kan vi gjøre.» Jeg får tenkt litt og sier: «Du, trenger jeg egentlig den nøkkelen?» «Hvis jeg og alle sakene mine er på rommet behøver jo ikke jeg å gå ut igjen før i morgen.» Han var helt enig. Jeg foreslo at han kan ta med konvolutten min på neste runde, og det er bare å banke på da jeg blir sittende oppe litt, eller legge den i brannskapet utenfor rommet. «Jada, god plan!». Vi er enige, og jeg kommer inn i Suiten jeg bestilte.

Jeg vet ikke hva det er med Mo i Rana, men det er noe som ikke stemmer. Jeg kan ikke huske at folket fra Mo utpreger seg som mer anorektiske, eller mindre av vekst enn øvrig befolkning. Kanskje de helt enkelt har en egen skala for å regne størrelse på hotellrom? Eller har kommunen rett og slett gjort et storinnkjøp av tommestokker på wish.com. Jeg velger å tro det siste. Det gir i det minste en form for mening.

De som husker «Ondskapens Motell» for et års tid siden, kommer til å tro dette er kødd. Men, helt alvorlig, her har vi storebroren, Ondskapens Hotell, i samme by. Det som utga seg for å være et 18 m2 stort rom med dobbeltseng, ekstra plass til utstyret, tv og arbeidsbord, privat bad, var enda mindre enn skrekkopplevelsen i fjor. Jeg snubler i tinga mine før jeg har fått båret inn halvparten. Jeg ringer opp vekteren og ber han sjekke lista på nytt. 104 var riktig rom, og jeg begynner å liste opp argumenter til «praten» med hotellet neste morgen. Klokka har passert 02.30 og det er ikke aktuelt å bytte rom. Jeg lager meg et glass vin, slår på tven, og begynner å pakke ut. Jeg skal til å begynne å skrive så blir lyden på tven borte. Jeg fikler med den en halvtime, men lyden vil ikke tilbake uansett hva jeg gjorde. Lyden ble bare borte etter 5 minutter tv-titting. Derimot var det masse lyd fra «sjøutsikten» rommet inkluderte. Mellom sjøen og rommet var det dog en lasteplass for godstog som holdt et imponerende lydnivå.

Jeg begynner plutselig å bli sulten, og ringer vekteren igjen. Forteller at jeg har tenkt meg bort på Shell-stasjonen kjøpe noe mat. Da trenger jeg nøkkelen. Han forklarer at Shell kun har bensinpumper og ingen mat. Jeg spør hvor nærmeste er, og han sier det er for langt å gå. «Jeg har tatt et glass vin og nå, så jeg har ikke lyst å kjøre» «Du skal vel ikke tilfeldigvis innom en stasjon snart og kan ta med et eller annet til meg?» «Du kan ta med hva som helst, og jeg vippser med en gang!» Jeg har tydelig pushet strikken for langt, og han sier at han kommer med nøkkelen om kort tid.

Nøkkelen kommer og jeg verifiserer at den åpner ytterdør og rom. Vekter forsvinner, og jeg tar med hjelmen ut. Mens jeg ventet på nøkkelen fant jeg en promillekalkulator som viste at høyeste mulige promille ville være 0.12, så jeg var innafor med god margin. Nå skulle jeg bare låse døra før jeg dro, men det gikk ikke. Jeg tenker at den lukker seg sikkert automatisk bare det går litt tid. Jeg kjører bort i den tjukke tåka, finner Deli de Luca, handler og kommer tilbake til åpen dør. For et sted….