Helge reiser

Det er ikke til å tro, men jeg har faktisk ferie. Det er mange grunner til at jeg ikke tror det. Den største og viktigste grunnen er at jeg faktisk har jobbet like minst hardt hittil i ferien som resten av året. Forskjellen er at det ikke er betalt, og det er ubetalelig! Den andre grunnen er minst like viktig. Alt jeg tar i blir til problemer, problemene jeg prøver å løse blir til 10 nye, og ingenting glir. Jeg leste akkurat gjennom noen av fjorårets historier, og det er ingen tvil. Jeg har ferie så det holder, og det skal nytes til jeg får gnagsår i panna!

To og et halvt år har gått siden jeg sist var i samme kontinent som min kjære. Nå er jeg i Thailand, og vi er nesten i samme land. Det er kun 500 km og en elv som skiller meg fra Laos og en etterlengtet gjenforening. Kjærligheten har ikke dabbet av i underveis, heller tvert imot. Det er egentlig litt rart, for 90% av tiden er det alt for mange mobiler koblet på det overbelastede 4G-nettet der hun bor, så selv den enkleste kommunikasjon har vært utfordrende. Som regel rekker vi å si hei før det fryser eller bryter. Hvis det er regnvær, fungerer ikke internett. Hvis ikke regner er det stort sett som et lysbildeshow på en «overhead», for de som husker det. Det gylne tidspunktet er lørdag morgen for henne, og rundt midnatt for meg. Da er de fleste laotere fyllesjuke og belastningen er på nivået 4G-nodene er designet for. Dette er Sweet spoten vi har lett oss frem til som har holdt forholdet varmt.

Et viktig mål med turen er å få henne hjem til brunostens land så jeg kan vise frem alle årstidene, og hvor store TV-er vi har. Dette har mildt sagt vært utfordrende å planlegge. Særlig med tanke på at Laos har vært plassert i «rød visumgruppe», sammen med Nord-Korea og Syria helt inntil den 9. mai. Vi hadde egentlig gitt opp forsøket etter at jeg ringte UDI og forhørte meg om mulighetene for å få det til allikevel. Tross alt, det er returforutsetningene som betyr noe, og nylig har Bangkok blitt hub-en som håndterer alle visumsøknader for Laos. Tidligere måtte man til Vietnam for å be aller nådigst om å få besøkstillatelse av kjæresten. Etter 45 minutters telefonkø svarte mannen som tok fra oss alt håp om å få slutt på lidelsene.

Min vinkling var følgende: Vi søker fra Bangkok. Flybillett er tur/retur Bangkok/Oslo. Ja, Laos hermetisk lukket for turister, men Laotere er ikke turister i eget land samme hvor sjelden de er hjemme. Thailand er åpent for turisme, og har hun klart å komme seg dit en gang, så skal det godt gjøres å bli nektet innreise igjen. Etter 5. forsøk på å forklare dette forstod endelig «hjelperen» i den andre enden hva jeg mente. Åh, sånn ja, jeg skjønner! Men, nei, det blir nok vanskelig. Menehh… jeg har et forslag! Hva om du bare venter et år? Jeg har akkurat fortalt hvor ille det har vært, også har han ikke hørt et ord!!? «Det er litt opp til ambassaden, sier han». Jeg vet ikke hvordan de vurderer det, men de håndterer 90 % av sakene selv. De har ganske mye makt, men denne tror jeg blir sendt over til UDI..

«Ok, de sender det over til «deg», på en måte», spør jeg? «Jeg behandler ingen saker, svarer han. «Ok, hvis saken hadde havnet på ditt bord da, sånn hypotetisk? Ville du sett at returforutsetningene var gode selv om landet var i rød gruppe?» «Jeg ville nok avvist den. Om et par år tror jeg det ser bedre ut», fortsetter han. Det er nemlig slik at de degraderer gruppenivået umiddelbart, men de er neppe tilbake der de var så fort landet åpner. De justerer dette en gang i året, og har ikke tid til å følge med på sånt hele tiden. Dessuten kommer de nok neppe tilbake i gul gruppe med en gang. Sannsynligvis bør du sikte deg inn på 2024. Jeg foreslår at du glemmer dette, tar en tur til Laos og kan vise til et besøk der, så prøver du igjen om et par år.

Det var ikke bare budskapet som var knusende, det var den vennlige statiske måten han han sa det med samme empatien som Iphone-Siri.

Vi var skuffet begge to, men skuffelsen jeg leste i ansiktet til min kjære var det som stakk mest. Vi la alle slike optimistiske planer på is, og begynte å innse at her er det ikke rullet ut noen rød løper. Som et siste forsøk skrev jeg en mail til en kontaktperson jeg fikk av min far på ambassaden, som jeg skulle til og sende da det slo meg at jeg får ta en siste sjekk. Dette var dagen etter at Laos brått hadde åpnet grensene, og utlendinger var velkomne igjen. Jeg trodde ikke mine egne øyne da det sto på UDIs sider at Laos er tilbake i gul gruppe. Dagen etter åpningen. Hvor hadde gledesdreperen 2024 i fra?

Dette forandret alt, og jeg fikk plutselig hastverk. Billetter ble bestilt, og plutselig hadde jeg dårlig tid. Nå var tydeligvis feriefølelsen på plass, for jeg bestilte 3 billetter, tur/retur. Alle 3 må forandres. Hvordan skulle jeg vite at når man googler 90 dager fra en dato, så inkluderer ikke det den 90ende dagen? 91 dager blir 11 timer over Schengen-grensa, og den er hugget i sten. 90 dager, og that`s it. Det forstår til og med jeg. I tillegg feilet bestillingen hver gang jeg skulle betale, og jeg måtte begynne på nytt. Prisen var nå over tusen spenn dyrere, og heldigvis skjedde dette bare et par ganger før jeg hadde de overprisede billettene i mailboksen. Den tredje billetten krasjet med en kursdato jeg ikke hadde fått vite om enda. Oslo-kontoret er lagt ned, men telefonsvaren forteller at de er operative men kun besvarer mail. Jeg sender en mail og får i autsvar mail ikke besvares og jeg må kontakte bangkok-kontoret. Disse har også et autosvar som indikerer at de ikke har tid til å svare på mail pga blablabal nonsens …

Vel.. jeg kom meg til Thailand, og har vært med familien og samlet krefter. Nå er det på tide å bruke litt krefter igjen. Jeg har akkurat booket hotell og leiebil i Laos, som for øvrig har bensinkrise. Hele fylker er uten drivstoff, og det er lange køer for å få fylt en skvett. Mitt Hertz-medlemskap hadde for øyeblikket ekskludert Sør-Øst-Asia, men Midtøsten og Afrika lå heldigvis trygt med alle fordeler inne i medlemskapet. Det førte til at jeg 5 minutter før stengetid ringte Hertz Norge, noe som var vendepunktet. Nå snur lykken, helt sikkert! På kort tid fikset «Andreas» en billig leiebil som venter på meg onsdag morgen. I bagasjerommet skal det ligge 2 jerrykanner fylt til randen av drivstoff. Og det beste av alt: Jeg kan ikke se for meg at det jeg må stampe i kø på vei sørover, så lenge jeg holder meg unna bensinstasjoner.

Nå er jeg på tur, og herregud som jeg koser meg!