Klokken 10.05 ringer til min overraskelse telefonen. Jeg hadde enda ikke ordnet meg simkort i Laos, og jeg husket ikke hvilket nummer jeg hadde oppgitt til Hertz. Sånne ting tar heldigvis Iphonen seg av, og jeg svarer i løpet av få sekunder. «Bilen er klar, og tanken er full!», sier en langsom stemme i andre enden. «Så bra, hvor mange liter er det i reservekannene?» spør jeg. Han forteller at bensinkrisen nå er historie og derfor trenger jeg ikke reservebensin. Etter flere kontrollspørsmål begynner jeg å tro på ham. «Jeg kommer innen kl 11.00!»
Jeg ordner meg et simkort med maksimal datamengde og hastighet og før jeg har satt det i telefonen er jeg gjennomvåt av svette. Vientiane i juni er ingen spøk, i hvert fall ikke om man kommer fra Norge og har et par halvkilo ekstra på kroppen. 30 dagers abonnement, 70 Gigabyte data og ubegrenset 5g-hastighet til 130 kroner tok jeg meg råd til. Jeg ankommer Hertz i en overpriset Tuk Tuk og blir møtt av en særdeles hyggelig stasjonsansvarlig. Servicen han ytte ble kun overgått av langsomheten i både stemme og bevegelser. Jeg slet med å holde meg våken mens han sneglet seg gjennom formalitetene. Denne personen skulle vise seg å bli en viktig del av livet mitt de neste dagene. Bilen som opprinnelig skulle kommet med full tank var i stedet så langt nede på den røde streken at det var tvil om jeg i det hele tatt kom meg til bensinstasjonen. Jeg fyker av gårde til stasjonen og får fylt opp tanken uten ventetid. Så var det betalinga. Han ville ha 900.000 Baht. Jeg lurte på hvordan han kom frem til den summen når det sto 900.000 Kip på telleren på pumpa. Regner de ikke om kursen her? Han var bestemt på at han skulle ha det samme i Baht. Han viste meg utregningen. 900.000.- delt på 43 gange 43. Det ga mening at han kom frem til summen, men jeg viste ham min utregning som ga, for meg, mer mening: Ca 2.250.- Baht. Han ga seg ikke uten kamp, og vi endte på dobbel pris. 4500.- Baht, og rundt 40 kroner literen. Litt i dyreste laget, men jeg kom ingen vei, og hadde dessuten begynt å få dårlig tid.
Jeg drar innom hotellet, henter bagasjen og sjekker ut i løpet av sju sekunder og snart er jeg på vei. Det var deilig å kjøre i høyre fil igjen, og veiene virket greie. Jeg suser av gårde skrur opp «Peter Pan» på anlegget, og gliset mitt er nesten kvalmende, legger jeg merke til når jeg kikker i speilet. Sånt gjør man ikke ustraffet i Laos, og etter 25 mil får jeg den første lærepengen.
Uten forvarsel smeller det høyt og jeg forstår at dekket er flatt. Jeg får stoppet bilen og ser nå at dekket ikke bare er flatt. Gummien er revet av felgen fysisk. Jeg ringer snegla på utleiestedet, og nå går det opp for meg at jeg hadde trengt et simkort med telefonnummer, ikke bare data. Av en eller annen grunn får jeg likevel ringt, men ikke sendt SMS med lokasjonen. Han legger meg til på «Line», og sender lydmeldinger i fleng som varer 2 minutter i snitt. Han har ingen hjelp å tilby, men jeg blir overøst med beklagelser og stønning som stjeler det viktige dagslyset jeg trenger for å skifte dekket selv. Min kjære prøvde å ringe meg samtidig, men i dag var det ikke mulig å veksle et ord. Hun har heller ikke et telefonnummer, logisk nok, så det var ikke lett å forklare situasjonen. Jeg får beskjed av snegla om å vente til at han fikser opp i dette. Folk er på vei, men han vet ikke når. Han lover å holde meg oppdatert og anbefaler meg å ikke gjøre noe som helst selv. Hadde jeg hørt på ham hadde jeg fortsatt sittet der.
Dekket satt som juling og var helt umulig å få av. Bilen er utstyrt med både reservedekk, jekk, og verktøyet man trenger. Problemet er at boltene sitter dønn fast. Jeg legger hele min kroppsvekt opp hjultvinna og gynger for å få løsnet den første bolten. Ikke faen! Jeg hører noen minutter på meldinger fra snegla, og dette får meg i så dårlig humør at jeg ser på dekket med det mest intense blikket jeg har og forteller det at: «Du skal av, og det er ikke noe å diskutere!» Jeg setter anlegget på full guffe, åpner dørene, skifter sko, og rigger hjultvinna rundt den første bolten som skal få gjennomgå. Jeg tar løpefart og hopper så høyt og hardt jeg klarer og…..ahhhhhhhhh den løsnet. Jeg gjentok prosedyren 4 ganger og alle boltene var av.
Nå var jeg svært fornøyd med meg selv. Hadde jeg hatt krefter til å smile ville jeg glist bredt i stedet for den sure dehydrerte geipen jeg var i stand til å produsere. Jeg må jekke bilen opp noen centimeter for å få luke mellom dekket og bakken til å ta av dekket. Jeg har selvsagt parkert i en dump, og i en oppoverbakke, så jeg måtte jekke maks av det jekken var god for. Ingen sveiv var det heller, så det var en lang og manuell prosess. Det er nå en god luke mellom bakken og dekket, men det sitter dønn fast. Jeg angrer igjen på at jeg gliste, og går på Youtube for å sjekke om det er noen tips der. Snegla teppebomber meg med lydmeldinger og gradestokken viser 35 grader, noe det begynner å bli vanskelig å skimte i halvmørket. Youtube har løsningen! Jeg sparker rundt på alle kanter av dekket, og plutselig er dekket av bilen! Yippee ki yay m.f!! Jeg er så full av adrenalin, frykt, glede og overtenning at jeg roper ut uten å tenke over tilskuerne som har satt seg 30 meter unna for å se på. Ingen tilbød en hjelpende hånd. Ikke betalte de for noen billett heller…
Welcome to Laos
