Jeg hadde lest og hørt masse om Laotisk kultur før jeg reiste. Det skulle ikke være så ukjent egentlig, for det er jo som en nær fetter av Thailand, og alle sier at det fremstår slik Thailand var for 50 år siden. Det er ikke lov å utfolde seg i samme grad som i Thailand, selv om de samme reglene egentlig gjelder der også. Det eneste rådet som har vært konstant og alle er enige om, er at deg jeg ikke kan overnatte hos familien uten at vi er giftet. Det er nemlig ikke lov for kvinner fra Laos å ha et forhold til en hvit mann. Ekteskap må til for å sove under samme tak, uansett om det mangler vegger. Noe det ofte gjør. At foreldrene sover på den andre siden av gardinen, er underordnet lydisoleringen til tekstilene som er det eneste skillet mellom rommene. Brudd på dette lovverket kan føre til bøter opp til 5000$. Dette hadde jeg ikke tatt høyde for på denne reisen, så jeg ordnet meg et hotell bare noen kilometer unna Mani Lat.
Jeg hadde funnet det perfekte hotellet bare 12 kilometer unna hjemmet til min kjære, og bestilte det gjennom Agoda. De oppga en lenke til google maps som bekreftet at dette var et lurt valgt. Rock Lodge Thakhek, var navnet forresten. Prisen var dessuten ganske stiv til å være i dette området, 150$ for 3 netter. Øvrige hoteller i omegn lå på rundt 10$ per natt, men etter 2,5 år med pandemi synes jeg dette var mer enn innafor.
Mod og jeg har forlatt familien og kjører mot den plottede nåla i GPS-en, og etter noen få kilometer svinger vi av hovedveien. Google forteller at det er 10 km med traktorvei til vi er fremme. Mod er mistenksom allerede etter 50 meter, og hun tror ikke det er noe hotell innover denne veien. Jeg kunne ikke si meg uenig, men hva annet kunne vi gjøre? Klokka var blitt nærmere 2 om natta, og jeg hadde tidligere både sendt epost og ringt for å få eksakt adresse, men fikk aldri noe jeg kunne bruke, så jeg forholdt meg til Agoda-lenken.
Google varsler at vi nå er 100 meter unna hotellet og skal ta til høyre. Problemet er bare det at det ikke er noen vei der. Vi kjører noen meter til for å se om det kan være en liten unøyaktighet i algoritmene, men dette fører til at google nå lager en ny rute. Den nye ruta er nå 218 km lang, og 3,5 timer unna. Jeg prøver å åpne lenken fra Agoda igjen, men Google har ombestemt seg. Det er ikke noe hotell her lenger, men er nå lokalisert over 20 mil unna og har trolig alltid vært det. Vi prøver å ringe hotellet som gjennom kvelden flere ganger hadde lovet å vente på oss og føre oss trygt frem. Vi ringer hotellet, og i andre enden svarer en stemme «Royal Garden Vientiane Hotel». Først da skjønner jeg at jeg gjennom hele dagen har snakket med hotellet jeg forlot på morgenen. Jeg har lagt ut om punkteringa, og en tre-fire samtaler om at jeg er mer og mer forsinket, og stemmen har forsikret oss om at han skal guide oss trygt frem. Bra jobbet, Helge!
Jeg prøver å ringe det riktige hotellet. Mailen jeg nevnte var sendt til rett mottaker, men responsen uteble. Nå fikk jeg beskjed om at telefonen var i «søvn-modus». Det er forståelig at også hotellansatte må sove, men her satt vi 10 kilometer inn i svarteste jungelen uten overnattingsplass. Jeg var ikke komfortabel med å sove i bilen uten å få vasket bort den størknede adrenalin-svettelukten som satt limt fast i auraen min. Mod foreslår at vi kan sove hjemme hos henne, noe jeg ikke umiddelbart tente på. Av flere grunner. En grunn er at jeg ikke ville introdusere meg til resten av familien i denne tilstanden. Og den andre grunnen er åpenbar. Det er ulovlig, og det florerer med historier hvor politiet har razzia i amerikansk stil om de får nyss om noe slikt. Jeg vurderer litt frem og tilbake og kommer frem til at det tross alt er bedre enn å sove i bilen. Det har blitt sent, ingen er våkne og sjansen for å bli oppdaget er liten.
På veien tilbake er euforien borte, og jeg begynner å forberede meg på å sove i samme rom som hele min kommende familie. Plutselig ut av intet dukker det opp et motell, og vi svinger av for å sjekke det ut. Mod snakker med henne og forteller at de har rom, men uten aircondition. «Har dere Aircondition hjemme», spør jeg? «Nei». Det kunne manglet tak for min del. Et rom, en seng, ei vifte og rent vann føltes som en ubeskrivelig luksus der og da.
Euforien var på plass igjen.
