Det var blitt fredag ettermiddag, og vi visste enda ikke noe om fremdriften rundt ID-kortet. Apekatten hadde lovet å gi en tilbakemelding påfølgende mandag, og nå var det blitt helg. Vi vurderte å bli i Savannakhet over helgen, men valgte i stedet å dra til Mani Lat for å være noen dager med familien. Men før vi dro dit fikk vi med oss et par episoder verdt å nevne.

Vi fant en flott «River side» restaurant som vi umiddelbart likte. Vi spiste en sen lunsj og spurte om de hadde ledig bord kommende kveld slik at vi kunne nyte solnedgangen til middagen. «Ikke noe problem, bare kom!», var svaret. Vi somler litt, og rekker ikke solnedgangen, men vi returnerer til restauranten et par-tre timer etter solnedgangen, og rundt tre kvarter før stengetid. Jada …, ingen oss er særlig opptatt av klokka.

Det er masse gjester der, levende musikk og god stemning. De finner raskt et bord til oss, gir oss menyen og serverte noe å drikke. Vi velger effektivt noen herlige retter og skåler over at vi rakk det. Rett etterpå kommer servitøren og forteller at kjøkkenet er stengt. Sånt kan man selvsagt ikke fortelle gjestene før man har gitt de forventninger som kan knuses.

Hele Savannakhet ligger langs Mekong-elven, selve blodåren til Sørøst-Asia. Etter det mislykkede restaurantbesøket fant vi en annen hyggelig restaurant på et skip godt forankret til fastlandet, og også her var det levende musikk og mengder av folk. Vi setter oss ned og det viser seg at de har «Laab moo tod», en rett jeg har savnet siden før pandemien satt verden ut av spill. For de som ikke vet hva dette er så er det noe som minner om frityrstekte kjøttkaker med masse masse smak. Retten serveres sammen med sprøstekt chili og sprøstekte limeblader. En av mine absolutte favorittretter, men det er jeg nok rimelig alene om.

Jeg lyste opp, og kjente lykkefølelsen strømme gjennom kroppen. Så glad ble jeg, at jeg bestilte en ekstra porsjon for å ta med hjem til hotellet samtidig som vi bestilte de andre rettene. Vi fikk oss litt øl og papayasalat mens vi beskuet fredagsfylla i Savannakhet. Musikken drønnet, alkoholen fløt, og folket satt og nikket diskré til musikken. Det minnet mest om et ball på ungdomskolen hvor alle gutter og jenter sitter og venter på at noen skal by dem opp, men ingen tør å ta det første skrittet. Det er nemlig ikke populært å vise følelser i Laos. Fest eller ei, reglene er de samme. Ingen kroppskontakt, ingen dansing, ingen smil, og ikke under noen omstendigheter skal man vise glede. Man har lov å holde kjæresten i hånda om man krysser veien, for å «hjelpe til», men heller ikke dette må overdrives.

Tiden gikk og vi var i ferd med å bestille påfyll av øl for tredje gang, da en servitør målbevisst beveget seg mot bordet vårt. Hengegeipen begynte straks forvandlingen til et smil, men tilløpet til lykkerus ble forvandlet til forbauselse da jeg så at hun bar på en pose med en hvit take-away boks. Maten var riktignok vår, men de hadde først laget maten som skulle tas med hjem, og nå skulle de straks lage maten vi skulle spise på restauranten. Vi måpte først, deretter lo vi så høyt at de trolig ble fornærmet, og dermed kom også neste porsjon som take-away.

Vi fortsatte å le hele veien tilbake til hotellet, mens vi enstemmig vedtok å dra tilbake til Mani Lat.