Jeg vet ikke om dette er forbigående, men det klør. Alle fingrene er rammet, og den eneste motgiften er å dunke løs på tastene og få det ut. Kjenner at det allerede hjelper, og det er dessverre du som må ta konsekvensene. Egoistisk, kanskje, men i det minste er du advart. Om du skriver selv, håper jeg at det eneste krampaktige du pådrar deg er fra latter-familien, og at ikke karrieren din blir gruslagt. Om du kun liker å lese har du ingenting å frykte. Dere som skriver også, forresten. Jeg er ikke så mektig, da! Det nærmer seg to år siden forrige reisebrev. Skrivekløen forsvant like plutselig som den returnerte et par år senere. Hvorfor den forsvant har jeg ikke noe godt svar på, men det er «vann under brua», og dermed historie. NÅ er den her igjen, på besøk i det minste.
To uker gikk i Thailand gikk så altfor fort. Fort på den måten at det kjennes ut som man har vært der minst et år, men fordi alle dagene har så mye innhold er hjernen sjanseløs til å prosessere alt. Prosesseringen kommer etterpå, og starter som regel med en saftig jetlag, gjør meg ufrivillig til et A-menneske noen dager, før den avtar og jeg en dag våkner opp med et litt annerledes syn på livet. Er det noe rart at jeg elsker å reise?
Kort oppsummert, så begynte turen bra, deretter ble den bedre og til slutt så ble den magisk. Ironisk nok så var den beste perioden også den med mest friksjon. Ikke overrasket, nei? Ikke jeg heller. Friksjon krever bevegelse. La meg gi deg noen eksempler
Mod og jeg bestemte oss for å ta et par dager i Chantaburi. Etter at sykehuset først forsikret meg at jeg kom til å overleve de antibiotika resistente streptokokkene jeg pådro meg noen dager i forveien, ordnet en venn av meg leiebil til oss. Bilen ble levert rekordraskt på døren kun 15 minutter senere! For en service! Eieren viste stolt frem hvor ren den var innvendig, og hvor fin den var i den sorte lakken. Det var allerede mørkt ute, og de sotede rutene gjorde det ikke noe lysere. Hverken utenfor, eller spesielt inni bilen, som kun hadde et overdrevet dempet kupèlys i baksetet. Ingenting foran. Bilen var utvilsomt i tipp topp stand, og jeg smilte som vanlig fra øre til øre over hvor heldig (flink) jeg hadde vært.
Neste dag våknet vi litt senere enn planlagt. Forsinkelsen var tross alt ikke så verst i forhold til leggetidspunktet, som derimot var alvorlig forsinket ut ifra planen. Vi kaller det en «plan», men begge vet at det er like uforpliktende som kontraktssummen i et offentlig byggeprosjekt, og vi ville vært nærmest sjokkert om «planen» holdt. Dette funker bra for oss, fordi vi begge har et avslappet forhold til tid. Dessuten, det er jo grenser for hvor mye man kan huske på en gang, eller?
Morgenritualet går i rekordfart, og alt er stablet inn i bilen.
Det er bekmørkt, og jeg finner ingenting. Kupèlyset er gjerrig, og jeg slår på lommelykten på mobilen. Nå ble det litt bedre. Jeg så umiddelbart at de fire bombrikkene jeg i går syntes var litt «overkill», viste seg å være Buddha-figurer. Bekmørket utendørs viste seg å være forårsaket av de sotede rutene i bilen som ikke bare fungerte på kveldstid. Siderutene fungerte utmerket, men å ta de ned blendet øynene og ødela det dyrebare nattsynet vi behøvde inni bilen. Frontlyktene, som jeg trodde var døde, hadde et diskre, men bestemt gulskjær over seg som gjorde at møtende transport enkelt kunne skimte oss. Speilene som ikke kunne justeres trengte kun et par forsiktige «dunk» med et par fingre for å komme i posisjon.
Så viser det seg at sigarett-tenneruttaket er defekt, og gir ingen strøm til «plan B», sigarettenner-adapteret jeg alltid har med meg. Det samme gjelder også «Plan A», som er bilens integrerte USB-port. «Plan C», altså Powerbanken, led samme skjebne som «Plan D», jeg glemte å lade mobilen. Mod har heller ikke særlig mange amper å bidra med. Min splitter nye mobilholder med magnetisk hurtiglader kan monteres i absolutt alle luftventiler, uansett merke, men den møtte her en utfordring ingeniørene ikke hadde tenkt på. Magnetisk lading forutsetter dessuten en strømkilde … Mod finner heldigvis bunke med USB-kabler i dashbordet og en av de ga nok strøm til å senke hastigheten på batteritapet. Akkurat nok til at vi fant frem til destinasjonen, og dessuten hadde 1% til overs.
Regnet som startet 10 minutter etter avreisen sluttet allerede neste dag, etter først å ha gitt mobilnettet sykmelding resten av natten. At jeg behøvde internett til å betale og overføre penger innen de 4 røde dagene blir ubetydelig hvis man ser stort på ting. Heller ikke maten vi akkurat fikk servert, men som ble tatt av uværet før vi fikk smakt på den påvirket humøret nevneverdig. Regningen blåste jo tross alt ikke bort, og ingen dør av å gå litt småsulten. Jeg har faktisk hørt at man blir yngre av det! Dessuten, vi kunne jo bare koke noen egg på rommet. Om ikke strømmen hadde gått, da. Jeg vurderte å be om «doggy bag» bare for å markere urettferdigheten, men jeg forsto på Mod at det var unødvendig.
Sannsynligvis sitter du der og tenker: «De to der, altså!» «Det er jo ingenting som kan ta fra dem humøret!», Da er du inne på noe viktig. Ingen TAR fra oss humøret, men alt for ofte gir vi det for lett fra oss, og som regel dreier det seg om bagateller. Men noen ganger, dog sjeldnere enn jeg skulle ønske, har ikke bagatellene adgang. Om det er fordi de ikke fant veien, eller fordi de ikke fikk noen oppmerksomhet kan sikkert diskuteres. Jeg vet bare at da solen steg opp til en skyfri himmel neste dag, befant jeg meg i Paradis sammen med min sjelevenn. Frokosten vi ble servert, er den beste Tom Yum Kung som noensinne har krysset min gane. Den teppebombet smaksløkene mine av nytelse, og gastronomi-skalaen ble smadret i filler. Den følelsen som bølget over meg i det øyeblikket kan kun beskrives med to ord:
Ren lykke ….
