Vientiane

Ruta til Nong Khai var mer eller mindre en transportetappe. Trafikken gled for det meste greit med unntak av en «nesten-dødsulykke» rundt halvveis i etappen. Dette er ikke noe spesielt når det kommer til Thailand, det er heller spesielt at det bare var en av dem Trailere som aldri ville passert en EU-kontroll i Europa de siste 30 årene er det overflod av på veiene her. Kjøreegenskapene er fraværende, men de matcher sjåførenes ferdigheter som hånd i hanske. Dagens etappe var på ca. 400 km og målet var Vientiane.

Selv om jeg aldri har vært i Laos, har jeg merkelig nok flere venner og bekjente her, og da snakker jeg ikke bare om min kjære. Det er selvsagt på grunn av henne at disse bekjentskapene har dukket opp, da jeg er en som liker å overraske. Dette har gitt meg muligheten til å bli kjent med «Sysay», en Laoter som har bodd i Tyskland i 20 år. Han er merkelig lik met selv i tankegang. Jeg vet ikke hvem av oss jeg skal synes synd på. På veien ringer jeg ham, og etter mange mil, passkontroller, bestikkelser og så videre, så er jeg omsider i Vientiane, hvor vi har avtalt å ta et par pils.

Møtet blir av den særdeles hyggelige arten hvor tiden flyr, og første gang jeg sjekker klokka er den allerede 3 om natta. Jeg skal tidlig av gårde, og klokken 10 venter leiebilen som er full av bensin, med reservekanner fylt til randen av drivstoff som skal sikre meg mot bensinkriser dette året. Før jeg legger meg bestiller jeg hotell i nærheten av destinasjonen, og gjør noen interne bankoverføringer. Jeg burde ha skjønt det allerede da. Dette gikk alt for lett …? «Helge, har du glemt hvem som er på tur?» «Du mangler rett og slett de genene som gjør at ting flyter».

Ok, jeg var rimelig drita når jeg gikk hjem. Jeg var også rimelig sliten etter uker med underskudd på søvn, og det burde ringt en bjelle når jeg ble stengt ute fra nettbanken fordi den ikke kjente igjen ansiktet mitt. «Helge, ta deg en pause», var den ordrette meldingen fra Bulder Bank. Hotell, derimot klarte jeg både å bestille og betale. Det vil si, jeg trodde jeg fikk det til. Dette fant jeg først ut et døgn senere, så den kommer vi tilbake til. Den tredje «blemma» var at jeg fikk en fiks idé om at jeg skulle barbere meg nedentil. Har ikke akkurat prioritert det i det siste. Det hele ente i et blodbad. Ja, helt riktig. Blodbad. Dette er det dessverre ingen bilder av, men ta mitt ord for det.

Jeg burde ha skjønt allerede da at dette ikke går slik jeg forestilte meg, og jeg burdet tørket bok det selvtilfredse gliset med en gang.