Helge reiser seg
Det hadde akkurat blitt bekmørkt, og jeg kjørte noen hundre metere før jeg sendte en tekstmelding til snegla om at alt var ok. Jeg ante egentlig ikke noe om statusen fra hans side, og kan tenke meg at han var skuffa over manglende tilbakemelding og etterfølgelse av hans råd. Tross alt, jeg hadde jo gjort alt motsatt av det han ba om, og det er i hvert fall jeg glad for.
Nesten alt vannet som en gang var i min kropps besittelse fløt nå i t-skjorta. Jeg var kliss gjennomvåt og ikke en gang et bad kunne gjort meg våtere. Ikke hadde jeg lyst til å drikke t-skjorta, selv om jeg var tørst. Og å brenne ville vært umulig selv om det var det jeg hadde mest lyst til. Ikke hadde jeg hjerte til å la den ligge i naturen heller, for den stinkbomba der unner jeg ingen å få teften av. Jeg valgte å se det fra den lyse siden. Jeg hadde både bil og bensin, dessuten air condition og et bra stereoanlegg. Det eneste jeg hadde mistet var et par timer, mesteparten av kroppsvannet inkludert pissetrangen som tidligere hadde vært ganske så påtrengende. Kroppen er fantastisk! Min også! Mat i magen manglet jeg også, men jeg valgte å dundre på videre de siste 150 kilometerne, om jeg så bare fikk se henne i 5 sekunder.
Dama mi er bortskjemt. Ja, hun er det! Og det skal hun fortsatt være om jeg gjør tingene riktig. Som «Sysay» sier: Happy wife, happy life!. Jeg kunne ikke vært mer enig. Hun er ikke bortskjemt på den måten at hun drukner i penger, gull eller glamour. Ikke blir hun imponert over sånne ting i heller. Det dreier seg rett og slett om at hun får skrive på thai med thaibokstaver. Jeg bruker google translate til å oversette frem og tilbake og hun får det servert på et språk hun forstår. Jeg føler også at jeg forstår henne bedre på denne måten, sånn til vanlig. Dette var imidlertid et stressmoment der jeg ensom, utsultet og dehydrert prøvde å snirkle meg gjennom hovedåra fra Vientiane og Savannakhet. Makan til vei skal du lete lenge etter.
Se for deg at du kjører på E6 mellom Oslo og Strømstad. Eller Oslo og Hamar for den saks skyld. Minst en gang for hver eneste kilometer du kjører er det en dødsfelle. Enten er det et digert hull i bakken som sluker deg rå, eller så er det digre steiner som gjør at bilen hopper. Når de først tetter igjen et hull legger de på litt ekstra, sånn at etter noen år vil det slites ned og bli jevnt med den øvrige veien. At det er litt problematisk med kampesteiner midt i kjørebanen er underordnet den økonomiske gevinsten av vedlikeholdsfrie veier. Noen steder er det ingen annen vei enn gjennom hullene, og man må kjøre i krabbetempo. Ofte må man bruke litt tid på å vurdere den beste stien, og som regel er det der også motgående trafikk. Vikeplikten følger dagens karmaregnskap for hver enkelt sjåfør. Det høres kanskje vanskelig ut, men man kommer fort inn i det. Det tok meg litt tid å forstå at reglene her er ganske så motsatt av de norske, til tross for at de har bygget infrastrukturen basert på et fransk system, og rattet er på samme side av bilen.
Min kjære er bekymra og ringer konstant. Hver gang jeg svarer fryser det i samme øyeblikk og vi får ikke vekslet et eneste ord. Jeg holder på å bli et nervevrak der jeg kjører, og er livredd for å miste enda et dekk. Jeg prøver febrilsk å oversette og besvare meldingene samtidig som jeg har et mistenksomt øye på veien. Oppi alt dette skal jeg så klart ha rett musikk, og så videre … ja dere begynner å kjenne meg. Det begynner å flyte bra. Jeg stoler på at jeg kommer frem, selv om det blir 3-4 timer senere enn planlagt. Milene går unna, og jeg nærmer meg etter hvert målet! Det er ikke mulig å få vekslet et eneste ord gjennom hele siste etappen, før det tikker inn en melding 20 km unna målet. Hun går og legger seg. Jeg later som at den aldri kom, og jeg snegler meg av gårde på den siste sjarmøretappen.
Vel framme i Ban Manilat svinger jeg av hovedveien og nå er det bare tre kilometer med lokalvei igjen. Denne etappen ville vært vanskelig selv med traktor, men viljestyrke er kraftige saker. Det er klin mørkt, og jeg så ingenting ut gjennom de sotede rutene. All honnør til Google maps som prikket inn adressen hennes på millimeteren, og gjenforeningen var en realitet!
Det var et følelsesladd gjensyn, og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Jeg sippet som en baby, rett og slett, men på en god måte. Jeg blir ønsket velkommen av hele familien, som har holdt seg våkne fire timer lengre enn vanlig til tross for at de hadde jobbet 12 timer i risåkeren og skulle stå opp noen få timer. Jeg vil ikke oppholde de for lenge, og dessuten var jeg et illeluktende, svett og slitent nervevrak etter påkjenningene. 14 timer med tortur, uten mat og drikke var i det tøffeste laget. Jeg fikk meg litt mat, og begynte å føle meg bedre, og gliset kom på plass igjen. Og som dere sikkert husker fra tidligere: Når gliset er på plass, venter det trøbbel like rundt hjørnet…
